Inntrykkene var mange når vi på Sportsjournalistikk og idrett ankom bussterminalen i Lusaka fredag morgen.

Tekst og foto: Kasper Teisberg Eriksen

Travelt og mangfoldig: Lusaka Intercity Terminal er en opplevelse for øye, nese og ører. Her finner du travle folk som skal på reise, ivrige selgere, bærere og billettselgere. Litt livligere enn i Norge…

Det var tettpakket med forskjellige mennesker, da vi gikk ut av bussen; folk fra alle bauer og kanter. Enkelte var travle og andre hadde bedre tid.
Butikkene var mange, og utvalget var stort, alt ifra klær, kosmetikk, smykker, mat, drikke og elektronikk. Man fikk på følelsen av at dette var et marked hvor butikkene og bodene varierer litt fra sesong til sesong.

Det befant seg også en politistasjon på bussterminalen, noe jeg kunne tenke meg var ganske nødvendige. Man følte seg ikke utrygg, men i en så stor folkemengde kan en tenke seg at kriminaliteten også er større enn hva vi er vant med i Norge.

Nei, nei, nei: Dette skiltet indikerer at bussterminalen blir brukt av mange og til mange ulike formål!

Midt i lokalet så jeg en renholder som febrilsk forsøkte å rengjøre det asfalterte og skitne gulvet inne på terminalen, det så ut som en hard og litt meningsløs jobb fra mitt ståsted. Uansett hvor hardt hun prøvde, så ble det ikke rent, og folk tråkket konstant der hun hadde vasket. Terminalen var både med og uten tak, en hørte en jevn summing av høy lyd. Det var biler og busser som tutet og kjørte i alle kanter. Uansett hvor i lokalet man befant seg kunne man se og føle på stresset. Det var utrolig trangt, og vi beveget oss på mange måter som sild i tønne. En kjenner svetten renner, samtidig som det kommer kald bris fra airconditionen inne på terminalen.

Jeg slo av en prat med en hyggelig deleier og ansatt i en kiosk som lå inneklemt mellom andre butikker og boder. Han livnærte seg på å selge drikkevarer, kjeks og andre mindre varer til reisende til og fra Lusaka.

Blid og fornøyd: En blid og pratsom kioskeier midt i det glade kaoset på bussterminalen.