Zambia har i mange år vært preget av stor fattigdom, og sjansen for å komme seg opp og frem er svært dårlig. Moses Malama (27) er en av de få som har klart å snu skuta rundt og kommet seg ut av fattigdommen.
Tekst: Pontus William Ek Egelandsdal
Foto: Audun Frantzen / Sveinung Finden
Moses Malama (27) er født i Copperbelt, nord i Zambia, men vokste opp i Kalingalinga i Zambias hovedstad, Lusaka. Der gikk han på skole og spilte fotball på det lokale fotballaget. For Moses var barndommen en vanskelig tid, både for hans ti søsken og foreldre. Faren jobbet for å brødfø familien, men med hele elleve barn å forsørge kom problemene på løpende bånd. Lite penger utgjorde lite mat og problemer med å fullføre skolen.

Idrett og fellesskap: Her på fotballbanen i Kalingalinga i Lusaka startet Moses Malama sin vei inn i idrett, utdanning og jobb. Her fant han også sine venner og etterhvert organisasjoner som ga han den starthjelpen han trengte for å komme seg videre. 

-Det var vanskelige tider, spesielt periodene faren min ikke hadde arbeid å gå til. Det gikk spesielt ut over skolen som fungerte på den måten at hvis du ikke betalte for skoleplassen ble du kastet ut av klasserommet. Heldigvis fungerer ikke skolesystemet på den måten lenger. Nå kan du gå på skolen og ta eksamen selv om du ikke har betalt skoleavdraget, men du vil ikke få resultatene dine før du har betalt skoleplassen. Så sånn sett var jeg uheldig med tanke på hvordan det fungerte på den tiden. Faren min hadde ikke råd til å betale skoleplass for verken meg eller søsknene mine.
Sylvia Community School: Skolene i Zambia har varierende kvalitet på undervisning og fasiliteter. Familier uten ressurser kan få barna inn på skoler som Sylvia, uten å betale annet et frivillig beløp. Men selv dette vil være vanskelig for noen. Her er reiseleder Thomas Lilleby fra Halden i samtale med noen av elevene ved skolen. 

Da det så mørkt ut for Moses fikk han heldigvis hjelp med å betale skolen da EduSport kom på banen. EduSport er en frivillig organisasjon som arbeider med mottoet «utdanning gjennom idrett», og er moderorganisasjonen til BUSA (Bauleni United Sport Academy), som er programmet Skjeberg er involvert i.
-Som sagt hadde ikke faren min råd til å sende meg på skolen. Det var faktisk et helt år hvor jeg ikke gikk på skolen, det var da EduSport kom inn og hjalp meg med å betale skolen, i tillegg var jeg veldig heldig og fikk en fosterfar som hjalp meg med å få ting til å gå rundt.
Selv om Moses fikk muligheten til å gå på skole, beskriver han ikke seg selv som noe englebarn, faktisk det motsatte.
-I klasserommet ville jeg beskrevet meg selv som en som ikke klarte å sitte stille. Jeg skulket til og med timer. Jeg tror det hadde noe å gjøre med hva vi lærte, og at jeg kunne mye fra før. Spesielt matematikk, kjemi og fysisk aktivitet tok jeg veldig lett, selv om jeg sjeldent var i timene. Jeg gjorde mye eget arbeid etter skoletid hvor jeg gikk igjennom pensum for meg selv i stedet for i klasserommet. Livet bak skolepulten var ikke noe for meg. I tillegg var jeg en bølle, og lærerne likte meg ikke. De lot meg ofte få gå fra timen både fordi de visste at jeg kunne hva vi lærte fra før av, og fordi det var enklere for dem uten å ha meg i klasserommet.
Fredskorpser: I 2013-14 var Moses på utveksling til Norge gjennom fredskorpset og Norges Idrettsforbund. Han var da utplassert på Sund Folkehøgskole, med noen uker praksis på Skjeberg.

Da Moses var ferdig med den grunnleggende skolegangen i Zambia tok han to år hvor han ikke tok videre utdanning, på denne tiden hadde han blitt tjueto år. I stedet dro den unge zambieren til Norge som idrettsfrivillig ved Sund Folkehøyskole, som ligger på Inderøy i Nord-Trøndelag. Der ville han lære om kulturen i Norge og hvordan han kunne ta med seg det han så tilbake til Zambia.
-Tenkte nytt
EduSport som var organisasjonen som hjalp Moses, så noe i han. De så en ledertype som turte å tenke nytt. Så da Moses kom til EduSport med sine ideer fikk han mulighet til å realisere de.
Netballinstruktøren: Moses er blitt en de mest anerkjente trenerne i netball i Zambia, en lagidrett som kan minne noe om basketball. Her er han med sitt lokale lag fra Kalingalinga. I tillegg trener han laget på Lusaka International School.

Jeg startet med sportsutvikling, og prøvde å introdusere andre sporter i Zambia enn kun fotball, som er to tredjedeler av idretten her i Zambia. Jeg så på de som ikke kunne spille fotball eller hadde talentet til det, og tenkte at det må være et tilbud til de også. Så jeg gikk til EduSport og spurte om jeg kunne begynne å inkludere nettball i programmet deres, og det fikk jeg lov til.  Så de siste årene har jeg vært trener i nettball, samtidig som jeg har frontet nettball i hele Zambia, og det er nå en av de største sportene i landet. Vi har til og med landslagsspillere i nettball fra Kalingalinga, den dag i dag. Så jeg føler selv at det er noe veldig bra vi holder på med.
Moses gjorde inntrykk på mange med sin kunnskap og lederegenskaper, og han ble kjapt et kjent navn i Lusaka. Han imponerte så mye at Lusaka International Community School, som er en veldig høyprofilert skole i Zambia, la merke til han og ville at han skulle komme inn og ha noen treninger med nettballaget deres.
-Skolen hadde et fag som het fysisk aktivitet, og de hadde fått med seg at jeg var aktiv innen nettball som trener på den tiden. Så de ringte meg og spurte om jeg kunne komme og trene de når de hadde nettball, for skolestyret ville ha et bra lag. Så tror jeg de egentlig bare så hvor forpliktet og seriøs jeg var, og jeg ble deretter spurt om jeg kunne ha fysisk aktivitet på skolen av og til, noe jeg også hadde drevet med i landsbyer tidligere. Det som gjorde det enkelt for meg var at jeg hadde erfaringen, og det allerede var tydelige rammer på skolen. Jeg jobbet som vikar i en måned før jeg ble tilbudt en fast stilling som lærer for den fysiske aktiviteten på skolen. Det som hjalp veldig var at jeg fikk en anbefaling fra en skole i Mosvik som jeg hadde hatt aktiviteter med da jeg var i Norge. Jeg har tenkt tilbake på om jeg faktisk hadde fått jobben om jeg ikke hadde fått den anbefalingen.
-Møtte vanskeligheter
For Moses, som hadde en annen bakgrunn enn barna og ungdommene som gikk på skolen, bø det på utfordringer. I tillegg til at han synes det var vanskelig å finne seg til rette, synes barna det var rart at en som hadde vokst opp i fattigdom skulle trene de.
Kalingalinga: Moses er vokst opp i Kalingalinga, en av mange fattige bydeler i Zambias hovedstad Lusaka. Her fra hovedgaten hvor mange prøver å livnære seg på å drive små salgsboder med grønsaker, drikkevarer, klær, enkel teknologi, kontantkort for telefoner osv.

-Du vet det vil alltid være utforinger på forskjellige måter. Jeg kan fortelle at i starten var det vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg var vant til at barna og ungdommene jeg trente hørte på meg, men på denne skolen var det annerledes. Grunnen til det var at disse barna kom fra rike hjem hvor barna allerede hadde alt. Av og til kunne de snakke tilbake til meg og spørre hvorfor jeg var her, at deres foreldre har mer penger enn du noen gang kommer til å tjene. Så jeg prøvde med all min erfaring fra Kalingalinga og ulike landsbyer å tilpasse meg, spørre meg selv hvordan jeg kan snu dette. Til slutt måtte jeg fortelle skolestyret om dette og det ble tatt grep. Skolen jeg jobber på har klare retningslinjer om hvordan de vil ha ting, og å vise respekt til lærerne er veldig viktig. Det ble heldigvis tatt grep, og etter hvert så fikk jeg respekt fra dem. I dag møter jeg sjeldent samme utfordring, på grunn av at jeg nå har tilpasset meg og vet hvordan jeg skal håndtere ting. Det er et flott sted å jobbe på.
-En farsrolle
Da Moses var 12 år gammel kom Sveinung Finden og Skjeberg Folkehøyskole inn i livet hans, som en del av et frivilligprosjekt Skjeberg startet i Zambia. Moses forteller om hvordan det endret livet hans og la grunnmuren for hvor han er i dag.
– Jeg ble inspirert. Da jeg først møtte Sveinung sa han til meg at jeg kan gjøre det bedre, både med utdanning og sport. På den tiden pleide jeg bare å si at jeg skal spille fotball og bli profesjonell, og når jeg hadde blitt det ville jeg ha alt jeg trengte. Jeg husker han sa til meg at det var vel og bra, men at det er andre veier å følge i livet, også. Da Skjeberg kom på banen begynte de å vise meg forskjellen på Zambias og Norges utdanningsløp. Da jeg så hvordan Norge hadde det innså jeg at det er sånn ting burde fungere, ikke sånn jeg hadde tenkt før. Så det var en oppkvikker for min del. Så Skjeberg har virkelig åpnet øynene våre i Zambia og vist oss hvor bra man kan ha det.
Møtet med Skjeberg i 2007: Her står Moses med sin gode venn fra Kalingalinga Kelvin Chasauka. I midten Sveinung Finden som startet opp prosjektet og har fulgt alle 12 turene Skjeberg Folkehøyskole har gjort til Zambia siden 2007. Afrikakartet og den hjemmelagde fotballen er gaver fra Moses og vennene hans etter første turen. 

Moses forteller om en mann han beundrer.
-Sveinung har vært som en far for meg. Hver gang han kommer til Zambia sier han «Moses, jeg må møte deg og høre hva som foregår». Han har vært der for meg i mange år. Det har vært tider der jeg har hatt vanskeligheter, og Sveinung har alltid strukket ut en hjelpende hånd til både meg og andre. Enten det er økonomisk, mentalt eller bare livsglede, så har Sveinung vært der. Han sådde et frø i meg og inspirerte meg til å være den beste utgaven av meg selv.
Han trekker også frem Sveinungs samboer, Mona Bromander og Thomas Lilleby som har vært engasjerte i prosjektet Skjeberg har gående.
-Thomas har vært et friskt pust og oppfordrer oss alltid til å utvikle flere mennesker her i Zambia på samme måte som de har utviklet oss. Jeg må også nevne Mona. Hun har på samme måte som Thomas og Sveinung alltid vært der for oss og hjulpet oss både når hun har vært Zambia og Norge.
I dag har Moses det veldig bra og han trives med det han gjør. Han håper på lysere tider i Zambia og ønsker å ta del i det.